En VTA-plass i skjermet sektor koster samfunnet (stat og kommune) omtrent tre ganger så mye som en VTA-plass i ordinært arbeidsliv (VTO). I 2018 koster en VTA-plass i skjermet sektor godt over kr 200.000 per år (3/4 fra NAV og 1/4 fra kommunen).  Per idag er det en langt tettere oppfølging av personer med VTA i skjermet sektor enn i ordinært arbeidsliv fordi tiltaksbedrifter følger opp VTA i skjermet sektor. Aller mest kostbart er dagaktivitetstilbud i regi av kommunene. Oppfølgingen på dagaktivitetstilbud er tettest. På VTA-plass i skjermet sektor regner man i snitt med en 1:5-oppfølging (en arbeidsleder hjelper 5 arbeidstakere med uføretrygd). En del kommuner har færre VTA-plasser i skjermet sektor og/eller i ordinært arbeidsliv enn det er behov for. Reinertsen viste i 2012 at over 20 % av mennesker med utviklingshemning som deltar i de kommunale dagtilbudene, fyller kriteriene for å delta i skjermede tiltak i NAV-regi.

Lønnsutvikling for mennesker med utviklingshemning

Det er vanlig at arbeidstakere med VTA i skjermet sektor får en bonustimelønn. I Norge ser timesatsen for denne bonuslønnen ut til å ha stått mer eller mindre stille i mange år. Det vil si at det har vært en reallønnsnedgang for arbeidstakere i VTA. Riktignok har uføretrygden økt, men manglende lønnsøkning i skjermet sektor står i kontrast til en reallønnsvekst hos befolkningen generelt.

VTO kan være godt for en arbeidstaker med utviklingshemning for å bli inkludert på en vanlig arbeidsplass, men kan gå ut over lønnen. For VTO er det ikke krav om timelønn/bonuslønn til arbeidstakere. Det er opp til arbeidsgiver hvor mye som skal betales i timelønn. Noen får intet. Arbeidstakere vil da ha et netto utlegg for å arbeide hvis de må betale for å reise til arbeidet.