Mange foreldre til ungdom med utviklingshemning opplever at når deres barn skal over i arbeidslivet, forventes det ikke noe særlig medvirkning fra dem. De blir i liten grad kontaktet av f.eks. tiltaksbedrifter. Holdningen kan være at arbeid er arbeid, og da pleier man ikke å involvere foreldre, tjenesteytere i bolig eller andre nærpersoner. Om dette er det beste for den enkelte, kan imidlertid diskuteres. Det kan være avhengig av funksjonsnivå.

Foreldre har gjerne vært personens viktigste ressurs gjennom hele oppveksten og er fortsatt svært interessert i deres ve og vel. De kan ha mye å bidra med også ved overgangen til voksenlivet og når deres barn er voksne. Personer med utviklingshemning har problemer med en del av dagliglivets ferdigheter og blir dermed ikke helt selvstendige. Derfor vil de trenge hjelp hele livet. Også tjenesteytere i bolig, spesielt de med primærkontaktansvar, kan i mange tilfeller gi støtte til den enkelte i en arbeidsinkluderingsprosess.

Som nevnt i SE-filmene er det viktig å finne ut om hjemmet ser positivt på en arbeidsinkluderingsprosess eller er imot dette. Nærpersoner som foreldre kan være en viktig ressurs ved inkludering på en ordinær arbeidsplass. Kanskje kan f.eks. mor eller far hjelpe til å skaffe jobb på en vanlig arbeidsplass via sitt eget nettverk. Dessuten kan ofte hjemmet hjelpe til med arbeidsrelaterte ferdigheter som å lære jobbreisevei, at arbeidstakeren har klær som passer til jobben, at hygienen er OK, osv. Det kan også være gunstig at hjemmet kjenner til nye arbeidsoppgaver for arbeidstakeren, hva han/hun trener i på jobben, om det evt. er konfliktsituasjoner m.m. Det er for å kunne støtte arbeidstakeren best mulig.

Personer over 18 år er myndige. Det gjelder også de fleste mennesker med utviklingshemning. Det vil si at man ikke har anledning til å utveksle informasjon om dem uten deres samtykke. Men samtykker de, er det greit. Vedlagt er et eksempel på et samtykkeskjema.

Skjemaet legges ut senere